CAPP, Forandringsagentenes fredsprogram, begynte med at kvekere i Sentral-Afrika, fra Burundi, Rwanda og DR Kongo, opplevde et intenst behov for fredsbygging etter at borgerkriger og folkemord hadde knust samfunnene deres. 

​

Kvekerkirkene i Rwanda, Burundi og Øst-Kongo hadde vist stort mot ved å stå opp mot volden, og ved å tilby beskyttelse der det var nødvendig mens krigene raste. De hadde bygget opp et renommé som nasjonale fredsforkjempere. Kvekerhjelp hadde som modell det vellykkede Forandringsagent-programmet i Uganda, et grasrotprogram hvor tusenvis av lokale ledere hadde blitt trent i utviklingsarbeid på egne premisser. Kvekerhjelp kunne derfor foreslå en tilsvarende opplæring av Forandringsagenter for fred. Utenriksdepartementet så dette partnerskapet som en lovende kanal for støtte til fredsarbeid på grasrota i disse krigsskadde områdene og ga i 1998 en bevilgning til et program for forsoning, samfunnsbygging og opplæring i fredsarbeid. 

​

​

​

​

​

​

​

​

​

​

​

​

​

​

 

 

 

CAPPs hovedmål var å bygge partnerskap med kvekerkirkene omkring nasjonale program for fred og rettferdighet. Programmet skulle svare på lokale behov og oppmuntre til og lære opp lokale ledere i fredsarbeid. Programmene skulle være basert på frivillighet, deltakerne skulle fungere som forandringsagenter i sine lokalsamfunn og støtte opp under tiltak som kunne bidra til positive forandringer basert på egeninnsats. CAPP-programmet i de ulike landene, som etter hvert også inkluderte Kenya, ble snart bundet sammen i et regionalt nettverk ved hjelp av prosjektbesøk, utveksling, lederskapsemi-narer og regionale møter. Det ble lagt spesiell vekt på opplæring av ungdom i demokrati og ikkevold, og prosjekter for bærekraftig utvikling og kvinners fredsbyggende rolle i samfunnet. 

I hvert av disse fire landene ble det oppnevnt nasjonale komiteer med både menn og kvinner, prosjektledere som delte ansvaret for organisering, planlegging, oversikt og kontroll. 

​

I Rwanda og Burundi kom programmet naturlig nok til å fokusere på interetnisk forsoning på tvers av det dype og betente skillet mellom hutuer og tutsier, en konflikt med røtter i en fjern fortid med bantu og nilotiske folkevandringer. På over-flaten har ulikhetene mellom disse folkegruppene blitt nesten usynlige, (samme språk, samme religion (kristendom!) og nesten like matvaner og moter). Men fordommer er blitt en dyp brønn som ledere har utnyttet for å fremme sine egne poli-tiske og økonomiske interesser. Folkemordet i 1994-95, satt i scene og styrt av ledere på høyt nivå, er bare det siste av mange forsøk på å utrydde etniske folkegrupper, der begge gruppene hadde vært offer. Man kunne nesten si at folkemord hadde blitt en tradisjon i Rwanda og Burundi, med gjentatte bølger av hat og hevn. Den største forskjellen etter 1996 er at en demokratisk bølge begynte å ta form. Nasjonene gikk inn i prosesser preget av krav om rettferdighet, sannhet og forsoning. I disse prosessene har CAPP spilt en viktig rolle for å bryte voldsspiralen og bidra til å gjenopprette sosiale og økonomiske bånd. 

​

I Burundi bidro CAPP til å etablere landsbykomiteer for fred. Over store deler av høylandet Gitega og i de ofte voldelige områdene rundt Bujumbura deltok menn og kvinner med ulik etnisk bakgrunn aktivt. Gjennom borgerkrigen som herjet helt til 2005, arbeidet fredskomiteene for å opprettholde lokal nøytralitet og fredssoner, og de virket som nøytrale kontaktpunkter for både opprørere og regjeringstropper. 

Etter krigen har fredskomiteene forberedt landsbyene på demilitariserte soldater fra begge sider som ville komme tilbake, og de har satt i gang kooperative selvhjelpsgrupper for å skape arbeidsplasser, mat, hus og salgbare produkter. Parallelt med disse prosjektene har CAPP støttet fredsopplæring for ungdom, kvinner, bønder og lokale ledere, for å utvikle en fredskultur.

 

CAPP-gruppene i Rwanda etablerte lokale komiteer for kvinner, inklusive enker som hadde mistet mennene sine under folkemordet, og kvinner med menn som satt i fengsel med lange dommer for å ha deltatt i myrderiene. Disse fangene skulle snart vende hjem etter sonet straff, og komiteene ønsket å legge til rette for at de kunne bli godtatt og reintegrert i landsbyene. Lokal rettergang for de anklagede ble organisert på landsbygda og i byer. Lokale dommere ble utpekt i sine lokalsamfunn, og CAPP utviklet og gjennomførte opplæring av disse lokale dom-merne. Slik spilte CAPP en viktig rolle for at Gacaca-prosessen skulle bli den vellykkede sannhetsprosessen som den ble. Treningssenteret i Kigali, Friends´ Peace House er blitt et landemerke i det nasjonale arbeidet for en fredelig overgang til et samfunn uten krig og undertrykkelse. 

​

Langs Øst-Kongos grenser fikk borgerkrigene i nabolandene Rwanda og Burundi store konsekvenser og ledet til dyptgåen-de forandringer. Regimet i Zaïre ved Mo-buto Sese Seko falt sammen. Rwanda startet, med støtte fra Uganda og Burun-di, to kriger i Kongo, i 1996 og 1998. Raid, opprør og krigshandlinger førte til gjentatte bølger av vold for befolkningene i Sør- og Nord-Kivu, et ubegripelig teppe av anarki, mord, voldtekt og plyndring som strakte seg fra Virunga-vulkanene i nord til Tanganyikasjøens bredder i sør, noen av de mest dødbringende områdene i verden. 

​

Den unge kvekerkirken i Kivu begynte i 1999 å bringe unge voksne inn for å delta i fredsseminarer i Goma, Bukavu og Uvira. Mange deltakere reiste lange veier for å komme fram til seminarene fra daler og høyland i innlandet over ekstremt røffe og farlige strekninger, og kom ofte fram både sultne og syke. Men de kom tilbake åtte til ti ganger de første årene for å delta i ukelange seminarer, og for å besøke prosjekter i Rwanda og Burundi. Langs denne vestlige buen av The Great Rift Valley— krigsskadd og vulkantruet—vendte disse kongolesiske forandrings-agentene tilbake for å sette i gang felles fredskomiteer i distriktene og for å lede aktivitetene i lokale selvhjelpsgrupper. 

Ett eksempel: Gjennom stadige kriser har disse fredskomiteene på den ene siden arbeidet med ungdom og skaffet dem alternativer til å la seg verve i væpnede grupper, og på den andre siden har de bygget kontakter med militsgrupper og de militære styrker (den Kongolesiske hær har vært nesten like voldelig som forskjellige væpnede militser) for å åpne ruter og legge til rette for reintegrering av solda-ter, i særdeleshet barnesoldater. 

De siste årene i president Mois regime i Kenya på tampen av 90-årene var truet av et destabilisert demokrati og konstitusjo-nelt sammenbrudd. Dette oppmuntret til dødelige stammefeider og vold, pisket opp av politiske ledere som konkurrerte om ledelsen i de største av Kenyas 42 folkegrupper. I 1999 begynte CAPP Kenya å trene distriktsledere, menn og kvinner, i 16 av distriktene i dette store landet, kon-sentrert omkring Nairobi og tvers over den vestlige siden fra Kisii på grensen til Tanzania til Mount Elgon i nord, et område som hadde lidd sterkt på grunn av volden som fulgte den korrumperte valgprosessen i 1997. CAPP-trening i ikke-vold og demokrati satte et stort antall kenyanere i stand til å delta som valgobservatører i det viktige valget i 2002, og til å bidra til å styrke og bevare fred og ikke-vold i etterdønningene etter valget og ved overgangen til en høyere standard, lov og orden i det nye styret. 

​

​

​

​

​

​

​

​

​

​

​

​

​

​

​

​

​

 

Disse eksemplene representerer bare en liten del av de prosjektaktivitetene som har utviklet seg i CAPP-programmet siden 1998. Innen 2004 var det nasjonale pro-gram i alle fire land med ansatte i fulltids-jobb og 53 prosjekter på gang. I tillegg har CAPP også bidratt med trenere i Sør-Sudan mens de der forberedte seg på uavhengighet. Valgobservasjon har blitt en vesentlig del av aktivitetene, de fire nasjonale komiteene trener opp og sender valgobservatører til de ulike valgene i regionen. Alternativ til vold-prosjektet har blitt et standardverktøy i det voksende nettverket som har nådd fram til store antall deltakere i regionen. 

​

CAPP har hjulpet de som først drømte om en fredskampanje, å gjennomføre sin vi-sjon, de har bygget opp effektive og kompetente fredsprogram som svarer på lokale behov. CAPP har bidratt til å styrke og mangedoble røttene til en fredskultur. 

 

——— Stephen Collett var internasjonal programkoordinator for CAPP fra 1998, inntil CAPI i Kenya ble opprettet og overtok ansvaret for oppfølgingen av programmet i 2006.