I 1967 kjøpte de engelske kvekerne Roy og Irene Henson en «hvit farm» vest for Bulawayo, sør-vest i Zimbabwe. Med hjelp av QPS i London gjorde de farmen om til et utdanningssenter for svarte ungdom-mer fra Matabeleland. 

​

Etter at Zimbabwe ble selvstendig i 1980 førte voldelige konflikter mellom regjeringssoldater og Ndebelefolket til store ødeleggelser. Det var frykt og passivitet i befolkningen og utdannelsesmulighetene var svært få. Under hele denne perioden holdt aktivitetene på Hlekweni stand og markerte seg med en ikkevoldslinje. Dette førte til stor respekt. Kvekerhjelp støttet Hlekweni fra 1981 i en 20-årsperiode i samarbeid med NORAD. 

 

På 1980-tallet besto Hlekweni av et utdanningssenter, et gårdsbruk, en helse- og mødreklinikk og et produksjonssenter der varene ble solgt til inntekt for senteret. Kurstilbudet var variert med den hen-sikt at elevene skulle kunne lage seg små inntektsgivende bedrifter når de reiste hjem igjen. Her var det mulig å lære seg brødbaking, jordbruk, fedrift og hønsehold, husstell, snekring, metallbearbeiding, husbygging, regnskap, barnepleie og å bli førskolelærer. Elevene kom fra hele Matabeleland og gruppene deres ble fulgt opp av lærerne fra Hlekweni i lange perioder. Det var lurt, for på den måten klarte man å fange opp problemer underveis. 

​

Kvekerhjelp var en av flere hjelpeorganisasjoner som støttet dette senteret. I 1988 og i 1991 ble det arrangert rundreiser i Matabeleland for disse organisasjonene. Vi besøkte små og store grupper, noen besto av bare kvinner eller bare menn mens andre igjen inkluderte omtrent hele landsbyer. Det var overveldende å se hva som ble produsert med få hjelpemidler og at virksomheten gav overskudd i kassen. Mye stolthet, latter og varme, tross stor fattigdom. 

​

​

​

​

​

​

​

​

​

​

​

Det var noen steder som gjorde spesielt inntrykk. Et av dem var en nyopprettet landsby i Tholotsho distriktet bestående av ekskrigere. Dette kooperativet bar navnet «Thembanani» som betyr «stol på hverandre». Deltagere hadde for bare tre år siden fått et stort stykke land til disposisjon med hensikt å omskolere dem til et fredelig virke. Da vi besøkte dem, eide de allerede 52 okser, 149 kyr, 21 sauer, 1752 høner og 1597 kyllinger! I Kezi distriktet satte en kvinnegruppe med bare åtte deltakere seg i respekt med å vise hvordan de produserte hønsenetting i et lite hus uten vinduer og med bare én nettingmaskin som de selv hadde laget på Hlekweni. I samme distrikt var det et prosjekt som inkluderte seks landsbyer med hele 204 voksne deltagere. 

Her var det jordbruk, hønsehold, sygrupper og førskoler. Dessverre var før-skolene blitt en fiasko. Ingen skole kunne tas i bruk så lenge ikke alle var ferdige, og pengene var brukt opp etter at den første hadde fått tak. De resterende fem sto med bare vegger… 

 

Mange års tørke førte etter hvert til en alvorlig matkrise og folk sultet. Skolene sto tomme fordi barna ikke maktet å gå flere kilometer med en utmattet kropp. NORAD bevilget 150 000 kroner til akutt nødhjelp. Pengene ble distribuert via et dansk ektepar som kjøpte noen trillebårer, vannkanner, kokekar, maismel, olje, peanøttsmør, salt og sukker til flere små landsbyer og skoler i det sørlige Matabeleland. Barna fikk da ett måltid per dag, bestående av maisgrøt, tilsatt olje, sukker, salt og litt peanøttsaus. Tro det eller ei, men pengene rakk i et helt år. Dette beviser nok en gang at små prosjekter kan gi stor uttelling! 

​

​

​

​

​

​

​

​

​

​

​

 

 

 

 

——— Anouschka Polder var styremedlem i Kvekerhjelp fra midten av 80-tallet til 1997, med ansvar for Hlekweni-prosjektet som Kvekerhjelp støttet fram til 1994.